Mask on

Uten/med sminke

- M

Mot Retusjering

I dagens samfunn blir vi bombardert av bilder som viser oss perfekte mennesker, med den perfekte kropp, flekkfri hud og usedvanlig vakkert hår. Dette gjelder både menn og kvinner. Overalt hvor vi ser oss rundt er det bilder som viser oss hvordan vi burde se ut, hvordan mange av oss ønsker å se ut.

Men faktumet er at dette ikke er ekte. Det er ingen mennesker på denne jorda som ser slik ut. Photoshop har gjort det mulig å tynne ut midjen, fylle på rumpen, fjerne rynker og uren hud, endre hud og hårfarge, cellulitter blir fjernet, samt slanke lår og armer for å nevne noe.

Hva gjør dette med oss? Hva gjør det med måten vi ser oss selv på? Eller andre for den saks skyld? Hva gjør det med vår selvfølelse?

Jo det vet jeg alt om. Jeg har selv falt i fella i mine yngre år.

Blader spekket med perfekte kjendiser og modeller var min store pasjon i mine ungdomsår. Det var min beste venn, men også min verste fiende. Jeg klippet ut bilder til inspirasjon, hang den på veggene mine og limte dem i dagbøker. Mitt store mål i livet var å bli like perfekte som dem. Men jeg ble aldri det. Aldri ble jeg tynn nok, aldri ble håret mitt så glansfult og vakkert som dems, aldri ble huden min så glatt og porselensaktig. Aldri ble jeg perfekt nok. (Og det som er mest skremmende av alt er at de ser faktisk ikke noe bedre ut enn oss andre før retusjering..)

Blant annet stjerner som Britney Spears har publisert bilder før og etter retusjering, du kan lese om det her.

Dere kan vel tenke dere hva dette gjør med en jente i tenårene?

Hvor mange jenter er det ikke som er misfornøyde med seg selv? Hvor mange utvikler ikke spiseforstyrrelser hver år? Hvilket press det skaper.

Hvilke usikkerheter det skaper.

Det er en skam at vi i 2012, kan bidra til et slikt syn på mennesker. At vi er med på å spre så mye smerte, for alle som har slitt med enten spiseforstyrrelser, dårlig selvtillitt, depresjoner som følge av at man er misfornøyd med sitt utseende og en rekke andre problemer, vet at dette bringer mye smerte med seg.  

Så hvorfor?

Jo, fordi det er mye penger å hente.

Det tjenes på vår usikkerhet, vår dårlige selvtillitt og vårt ønske om det perfekte. Det tjenes millioner av kroner på vår bekostning. Men de tenker ikke på følgene dette har for alfor mange mennesker.  

Jeg anbefaler alle på det sterkeste å se denne videoen.

Denne videoen er laget av Ungdom mot retusjert reklame. Målet er å merke all retusjert reklame med en advarsel. En advarsel om at dette ikke er ekte. For altfor mange tror at det er slik de ser ut, særlig de unge. Da er det det bildet man strever etter å være, vi streber etter noe som er falskt og helt urealistisk.

Og jeg kan ærlig innrømme at jeg den dag i dag fortsatt blar i moteblader eller ser reklamer, og tenker "jeg vil også være så perfekt". Det sitter dypt inne i meg, selv om jeg vet at det ikke er ekte. For jeg vet det jo. Men jeg blir konstant bombardert av bilder som sier meg det motsatte. Og det gjør meg vondt å tenke på alle som må gå gjennom det jeg gikk igjennom, blant annet p.g.a retusjering.

Dette er en sak jeg virkelig brenner for, og jeg håper virkelig at det er flere der ute som ønsker å gjøre noe med dette. For det er mange ting man kan gjøre, men vi må stå sammen.

- Først og fremst: Spre ordet! På facebook, blogger, leserinnlegg i aviser, ta det opp til diskusjon i klasser eller med de prater med, gjør andre oppmerksom på dette.
- Ønsker du å se flere uretusjerte vs. retusjerte bilder sjekk her, under "portfolio".
- Ønsker du å gjøre noe, eller vite mer? Les/meld deg på aktivisme.no, neste kampanje er i mai.
- Du finner dem også på facebook på "Ungdom mot retusjering".

Jeg er med, er du?

- M

Den perfekte forelder

Jeg tror jeg kan snakke for de aller fleste foreldrene der ute når jeg sier at vi streber etter å være den perfekte forelder. Man skal være den perfekte mor, perfekte kone, perfekte husmor og samtidig være en hardtarbeidende i jobbtiden. Barna skal alltid ha på seg rene og hele klær, all maten skal være hjemmelaget fra bunn av og helst økologisk, barna skal lære seg folkeskikk fra første start og skal helst alltid oppføre seg eksemplarisk. Du skal ha en perfekt figur, alltid være glad og smilende, alltid være i tide og hele pakka. Gud forby og barnet begynner å gråte og slår ute i offentlighet. Da gjelder det å holde hode kaldt og smile til de som stirrer og snakke pent til barnet og be det om å holde opp. En må aldri vise frustrasjon i offentlighet, heller ikke når man kommer hespesende løpende med en stk hylende barn i den ene hånden, den tunge bagen med alt man trenger for en dag hengende på skulderen, barnets boblebukse og ulldress og selvfølgelig gummistøvlene i den andre hånden, og man akkurat ikke når trikken, eller at den er stappingsfull og du appåtil blir nødt til å stå med alt og den hylende ungen. Noen som kjenner seg igjen?

Tenk på det presset vi for forelder har i dag! Det er helt sykt, sykt hvordan samfunnet og synet på hva det 'perfekte' har blitt. For det er jo helt umulig å alltid ha alt på stell og alltid ha kontroll på alt i hele verden. Vi lever desverre i et samfunn i dag hvor det er et utrolig press på foreldrene. De fleste av dere med barn vet for eksempel at barn som er født før 31.august skal forsikres barnehageplass. Stakkars de som får barn 1. eller 10 september eller hva det nå måtte være, som dermer risikerer å måtte vente et helt år med å få barnehageplass, og som ikke har mer permisjon å gå på! Det sykeste av alt er at mange kvinner ber på sine knær om å få ta keisersnitt før 31. august, bare for å være sikret en barnehageplass. Og jeg tuller ikke, dette er fakta. Tenk på det dere. Hvordan skal dette gå?



En dag jeg kom i barnehagen med Felix hadde han fått nye sko som han var så stolt over. I tillegg hadde han nyklippet sveis og tilfeldigvis en ny bukse på seg. Jeg er en av dem som ønsker at barnet mitt skal se fin ut og ha fine klær, at det matcher osv. En av fedrene i barnehagen bemerker hårsveisen og de nye skoene, og så sier han til sønnen sin: "ja, det der blir vanskelig å konkurrere med". Det var sikkert ment som en spøk, men det stakk faktisk dypt i meg. Det er vel ikke en konkurranse? Og jeg håper ikke at foreldrene der ser på meg på den måten. Ja, jeg er alltid pent kledd, og det samme er Felix. Men jeg er ikke noe bedre enn noen andre av den grunn. Jeg er like stresset (om ikke mer) enn alle andre, jeg kjefter og blir frustrert og aner ikke hva jeg holder på med når det kommer til barneoppdragelse. Jeg kan koke spagetti og si at det er middag en dag, fordi jeg er for sliten til å lage masse mat fra bunnen av som jeg vet at han ikke kommer til å spise uansett. Jeg er som alle andre, selv om jeg kan ta på en maske og late som om jeg har alt på styr og alt bare er 'perfekt'.

Når det kommer til barneoppdragelse finnes det uendelig mange måter å gjøre det på. Noen er gode, andre er mindre gode. Som pedagogstudent lærer jeg måter å håndtere forskjellige situasjoner, jeg lærer hva som fungerer og hvordan man kan gjøre noe for å få ønsket 'effekt'. Men så snart jeg er kommet hjem går alt det jeg har lært ut og jeg blir en forelder. Jeg sier "hvis du spiser opp gulroten din, skal du få is til dessert", selv om jeg vet at det ikke er 'rett' å si. Jeg blir sint når han har tegnet på veggen og står å ler meg oppi fjeset når jeg kjefter, selv om jeg vet at man heller burde håndtere saken annerledes. Det er noe med at når det kommer til ens eget barn, så blir det hele helt annerledes. Det blir så mye vanskligere, nettopp fordi man har et ønske om hvordan barnet sitt skal være. Og det kommer desverre ikke noe bruksanvisning med barnet man får heller, så hvem har vel egentlig retten til å si at man gjør noe 'rett' eller 'galt'?

Men hvem i all verden er det som har definert det 'perfekte' som et slikt uoppnåelig ideal? Er ikke de som gjør sitt aller beste som er den perfekte forelder? De som alltid ønsker det beste for barnet sitt, og alltid setter barnet sitt først? Etter min mening, så er det nettopp disse menneskene, disse hverdagsheltene, som er de perfekte foreldrene.

Det vakraste jag vet <3

- M

En vidunderlig dag

Våren er kommet for fullt, blomstre og trær spirer, dyrene begynner å våkne til liv og solen står høyt på himlen.

Her er et lite knippe med blider fra de timene vi tilbrakte ute i hagen idag:

Håper dere har hatt en fin fin søndag !

- M

Work it Bitch

For nesten et år siden, nærmere bestemt mai ifjord bestemte jeg meg for at nok var nok. Nå skulle jeg begynne å trene, på ordentlig, ikke sånn tull som varer en uke eller to også var det slutt. Nei, nå skulle jeg ha en livsstilsendring, en gang for alle.

Jeg brukte lang tid (som jeg alltid gjør når jeg skal gjøre noe nytt) på å planlegge diverse treningsplaner, leste mye treningsartikler og tips om alt mulig, satte opp en matplan for hva jeg skulle spise, men la også inn rom for at dette ikke var en diett, men en livsstilsendring, og der var det plass til utskeielser og det hele.

Jeg satte igang, og fant fort ut at jeg faktisk likte å trene (og for de av dere som kjente meg fra skolen, vet at det kom som et sjokk for meg). Ikke bare likte jeg det, jeg elsket det! Jeg løp mye ute, trente zumba i stua og prøvde meg på litt lett styrketrening.

Det har vært en lang reise fra mai ifjord til nå, og jeg kan ikke si at motivasjonen har vært like høy hele tiden, men jeg har igrunn klart å legge om livsstilen min, sakte men sikkert. Jeg har vært litt plaget med betennelse i benene i perioder, som da har satt en stopper for treningen min, og periodevis har jeg bare skeiet helt ut med tanke på kostholdet mitt, men jeg finner alltid veien tilbake til den vårdagen i mai for jeg bestemte meg for at jeg skulle ta bedre vare på megselv og kroppen min.

Etter jul tok det litt tid før jeg kom igang med treningen, sånn på ordenlig igjen. Jeg var ute i praksis og var ikke hjemme før i 5 tiden, og da skulle det lages mat og hele pakka, og før jeg viste ordet av det var det sengetid for Felix. Dermed ble det ikke "tid" til trening på hverdagene. Lørdagene er min faste Zumbadag, som jeg trener på Sats. Det var forferdelig tungt å trene i begynnelsen, både pga astmaplagene mine som jeg slet med da, men også pga at jeg bare trente en gang i uka. Jeg trodde seriøst at jeg skulle dø underveis i den lille timen med zumba på lørdags morgen.

Nå, når jeg er tilbake på skolen og i min "normale" rytme har jeg troppet opp til to treninger i uka. Samtidig som jeg har så lyst til å trene (mer eller mindre) hver dag, prøver jeg å ta det rolig med tanke på at jeg ikke skal få betennelse igjen, for det orker jeg bare rett og slett ikke. Men planen er å snart troppe opp til tre treninger i uken igjen, og jeg gleder meg!

Sist torsdag hadde jeg min første personlig-trener time. Medlemmer på Sats ble tilbyd en gratis PT time på 30 min, så jeg tenkte "hvorfor ikke? det er jo gratis!". Heldig var jeg som fikk en kvinnelig PT. Anyways, jeg tror aldri i mitt liv at jeg har trent så hardt og så intenst i mitt liv! Etter den siste utfallet jeg tok, klarte jeg ikke reise meg opp, SÅ sliten var musklene. Og jeg gjorde alle slags øvelser som jeg aldri trodde jeg skulle klare. (Og hun sa til og med at jeg var sterk!!). Etter 30 min intenst styrketrening var jeg heelt skutt. Det var såvidt jeg skulle klare å gå hjem, så mye sjelvet alle musklene i kroppen min. Det var en helt syk opplevelse, og så utrolig deilig! Jeg hadde gangsperre i (seriøst) fire dager. Med andre ord: Jeg anbefaler absolutt å prøve personlig trener en gang i livet! Og hadde det ikke kostet en formue, skulle jeg definitivt hatt en som presset meg til det ytterste en gang iblant.

 Etter nyttår la jeg om kostholdet mitt, som sikkert mange av dere har fått med dere. Jeg kuttet ut alt av kjøtt, innførte matvarer som bønner, linser og soyaprotein og all den slags. Utrolig skummelt, men samtidig spennende for en som er så kresen som meg. Men som pappa alltid sier: "Du er så sta, at når du har bestemt deg, så er det sånn det blir". Jeg sa til megselv da at dette kom til å være et prøveprosjekt, og at det varer så lenge det varer, og om det holdt, skulle jeg ikke kalle megselv for vegetarianer før det var gått 3 mnd. Vel, nå har det snart gått tre mnd, og jeg har fortsatt ikke spist noe kjøtt, og jeg elsker vegetarmaten, og jeg har ingen planer om å gå tilbake til gamle vaner igjen (men man kan jo aldri si aldri, jeg vet jo ikke hva jeg føler om 1 eller 10 år). Men allikavel har jeg vanskeligheter for å si at jeg er vegetarianer. Jeg vet ikke hvorfor. Men det budre jeg vel kunne gjøre, eller hva?

Uansett, denne endringen i livet mitt har gjort så utrolig mye for meg. Jeg merker med en gang jeg hopper over trening en gang eller to, hvor mye det påvirker humøret mitt og synet mitt på megselv. Jeg blir trist og frustrert, jeg blir misfornøyd med kroppen min, og alt blir bare galt. Og når jeg føler meg nedafor, spiser jeg. Og når jeg spiser, føler jeg ikke for å trene. Det hele blir en ond sirkel som er vanskelig å bryte seg ut av. Men jeg kommer alltid ut av den sirklen og inn i min gode sirkel med trening, frisk luft, glede og sunn og god mat. Og alt kan jeg takke treningen for. Hvem kunne vel vite at trening kunne gjøre en lykkelig? (Jeg trodde ikke helsesøster når hun sa at jeg burde gå turer og trene når jeg var yngre og ikke hadde det så bra. Jeg trodde hun bare pratet mannskit. Hun hadde vist rett.). Men jeg er også hellig overbevist om at om man går inn med en holdning om at trening er kjedelig og slitsomt, så vil man heller ikke ha noe effekt av det. Så til å starte med, trenger man en god holdning, for uten det, kommer man ingen vei.

Det har ikke bare vært godt for meg denne endringen i livet mitt. Felix har også hatt kjempe godt av det. Han får være sosial når han er på miniSats, en helt genial ordning for oss med barn som ønsker å trene. Han får gleden av å ha en gla mor, og alle vet at en glad mor er bedre enn en trist mor. Jeg får energi til å være tilstede og gjøre ting med han, som jeg ellers ikke ville ha orket. Når jeg har det godt, har han det godt, på en måte.

 Jeg ville bare dele med dere nydelige lesere litt av min forvandling det siste året, litt om mine erfaringer og hvilke gleder det har brakt meg. Også disse nydelige bildene som gir meg all den inspirasjonen jeg trenger til å komme meg opp av sofaen og ut å trimme (eller inn på Sats...)

Og derfor avslutter jeg herved med dette:

Ta vare på deg selv, du fortjener det!

- M

Those girly desires

Av og til er det deilig med litt inspirerende bilder:

 - M

Loving the way you are

Å akseptere at man er den man er, men ikke bare akseptere det, men å være glad for at man er den man er. Sette pris på seg selv. Å si til seg selv "du er perfekt akkurat slik som du er". Hvorfor skal det være så fryktelig vanskelig?

Å sette pris på de forskjellige sidene ved seg selv.

Å våge å være lykkelig.

Å sette pris på at man er det/den man er.

Og ikke minst sette pris på livet man har.

Av og til, fylles jeg med glede. En slags lykkerus, eller takknemmelighet for at jeg er den jeg er og fordi jeg har det jeg har.

Jeg setter pris på at jeg er kvinne eller jente eller hva jeg nå skal kalle meg, og kan kle meg i en nydelig kjole, ta på meg høye heler og krølle håret. Glede når jeg går ut og ståler av selvtillitt, og alle rundt meg ser det. Lykken når gutter snur seg for å ta en ekstra titt.

Jeg blir fylt av glede for at jeg har et herlig barn, som er bare mitt. Som bringer så mye latter og minner med seg. Som gir meg følelsen av at jeg alltid har noen som trenger meg. Som jeg kjenner savnet etter når jeg er borte fra ham. Som kan få meg til å smile ved å selv smile.

Jeg kjenner lykkerusen strømme gjennom kroppen når jeg våkner opp klokken 7 på en lørdagsmorgen og solen stråler inn på meg, fuglene kvitrer og gradestokken viser flere varmegrader. Men en kort short og singlet og tidenes verste sovesveis føler jeg meg som verdens vakreste kvinne.

Jeg kjenner lykken når jeg er fri. Fri fra vonde tanker. Fri fra megselv. Jeg er min egens verste fiende som pappa sier, og jeg er fullstendig klar over det. Det er bare jeg selv som holder meg tilbake. Det er jeg som stenger lykken borte.

- M

Pretty Little Liars

Hvem er (team) -A?!?

For en syk, syk sesongavsluttning på Pretty Little Liars! Jeg vet ikke helt om jeg overlever å vente i en evighet til ny sesongstart, seriøst.

Ellers er det ikke så altfor mye som skjer i hverdagen her, det går litt opp, litt ned og så litt opp igjen, akkurat som det skal. Det var helt forferdelig å begynne på skolen igjen, men nå føles det litt greit. Selv om det er forferdelig vanskelig å sitte i ro så lenge i slengen! Jeg er altfor rastløs for tiden kjenner jeg. Kanskje litt våryr?

Anyways, jeg gleder meg sykt til påsken, kjenner jeg trenger en litt lengre ferie nå. Og ingenting er som påske på hytta med familie! Og seriøst, det er meldt 16 varmegrader til i morgen! Er det mulig liksom? Også skal man sitte inne på skolen hele dagen i godværet. Det er kriminelt, og burde vært forbudt. Det er iallerfall min mening. Men men.

Livet er godt dere.

- M

My whole world would crash without you

<3

- M