Work it Bitch

For nesten et år siden, nærmere bestemt mai ifjord bestemte jeg meg for at nok var nok. Nå skulle jeg begynne å trene, på ordentlig, ikke sånn tull som varer en uke eller to også var det slutt. Nei, nå skulle jeg ha en livsstilsendring, en gang for alle.

Jeg brukte lang tid (som jeg alltid gjør når jeg skal gjøre noe nytt) på å planlegge diverse treningsplaner, leste mye treningsartikler og tips om alt mulig, satte opp en matplan for hva jeg skulle spise, men la også inn rom for at dette ikke var en diett, men en livsstilsendring, og der var det plass til utskeielser og det hele.

Jeg satte igang, og fant fort ut at jeg faktisk likte å trene (og for de av dere som kjente meg fra skolen, vet at det kom som et sjokk for meg). Ikke bare likte jeg det, jeg elsket det! Jeg løp mye ute, trente zumba i stua og prøvde meg på litt lett styrketrening.

Det har vært en lang reise fra mai ifjord til nå, og jeg kan ikke si at motivasjonen har vært like høy hele tiden, men jeg har igrunn klart å legge om livsstilen min, sakte men sikkert. Jeg har vært litt plaget med betennelse i benene i perioder, som da har satt en stopper for treningen min, og periodevis har jeg bare skeiet helt ut med tanke på kostholdet mitt, men jeg finner alltid veien tilbake til den vårdagen i mai for jeg bestemte meg for at jeg skulle ta bedre vare på megselv og kroppen min.

Etter jul tok det litt tid før jeg kom igang med treningen, sånn på ordenlig igjen. Jeg var ute i praksis og var ikke hjemme før i 5 tiden, og da skulle det lages mat og hele pakka, og før jeg viste ordet av det var det sengetid for Felix. Dermed ble det ikke "tid" til trening på hverdagene. Lørdagene er min faste Zumbadag, som jeg trener på Sats. Det var forferdelig tungt å trene i begynnelsen, både pga astmaplagene mine som jeg slet med da, men også pga at jeg bare trente en gang i uka. Jeg trodde seriøst at jeg skulle dø underveis i den lille timen med zumba på lørdags morgen.

Nå, når jeg er tilbake på skolen og i min "normale" rytme har jeg troppet opp til to treninger i uka. Samtidig som jeg har så lyst til å trene (mer eller mindre) hver dag, prøver jeg å ta det rolig med tanke på at jeg ikke skal få betennelse igjen, for det orker jeg bare rett og slett ikke. Men planen er å snart troppe opp til tre treninger i uken igjen, og jeg gleder meg!

Sist torsdag hadde jeg min første personlig-trener time. Medlemmer på Sats ble tilbyd en gratis PT time på 30 min, så jeg tenkte "hvorfor ikke? det er jo gratis!". Heldig var jeg som fikk en kvinnelig PT. Anyways, jeg tror aldri i mitt liv at jeg har trent så hardt og så intenst i mitt liv! Etter den siste utfallet jeg tok, klarte jeg ikke reise meg opp, SÅ sliten var musklene. Og jeg gjorde alle slags øvelser som jeg aldri trodde jeg skulle klare. (Og hun sa til og med at jeg var sterk!!). Etter 30 min intenst styrketrening var jeg heelt skutt. Det var såvidt jeg skulle klare å gå hjem, så mye sjelvet alle musklene i kroppen min. Det var en helt syk opplevelse, og så utrolig deilig! Jeg hadde gangsperre i (seriøst) fire dager. Med andre ord: Jeg anbefaler absolutt å prøve personlig trener en gang i livet! Og hadde det ikke kostet en formue, skulle jeg definitivt hatt en som presset meg til det ytterste en gang iblant.

 Etter nyttår la jeg om kostholdet mitt, som sikkert mange av dere har fått med dere. Jeg kuttet ut alt av kjøtt, innførte matvarer som bønner, linser og soyaprotein og all den slags. Utrolig skummelt, men samtidig spennende for en som er så kresen som meg. Men som pappa alltid sier: "Du er så sta, at når du har bestemt deg, så er det sånn det blir". Jeg sa til megselv da at dette kom til å være et prøveprosjekt, og at det varer så lenge det varer, og om det holdt, skulle jeg ikke kalle megselv for vegetarianer før det var gått 3 mnd. Vel, nå har det snart gått tre mnd, og jeg har fortsatt ikke spist noe kjøtt, og jeg elsker vegetarmaten, og jeg har ingen planer om å gå tilbake til gamle vaner igjen (men man kan jo aldri si aldri, jeg vet jo ikke hva jeg føler om 1 eller 10 år). Men allikavel har jeg vanskeligheter for å si at jeg er vegetarianer. Jeg vet ikke hvorfor. Men det budre jeg vel kunne gjøre, eller hva?

Uansett, denne endringen i livet mitt har gjort så utrolig mye for meg. Jeg merker med en gang jeg hopper over trening en gang eller to, hvor mye det påvirker humøret mitt og synet mitt på megselv. Jeg blir trist og frustrert, jeg blir misfornøyd med kroppen min, og alt blir bare galt. Og når jeg føler meg nedafor, spiser jeg. Og når jeg spiser, føler jeg ikke for å trene. Det hele blir en ond sirkel som er vanskelig å bryte seg ut av. Men jeg kommer alltid ut av den sirklen og inn i min gode sirkel med trening, frisk luft, glede og sunn og god mat. Og alt kan jeg takke treningen for. Hvem kunne vel vite at trening kunne gjøre en lykkelig? (Jeg trodde ikke helsesøster når hun sa at jeg burde gå turer og trene når jeg var yngre og ikke hadde det så bra. Jeg trodde hun bare pratet mannskit. Hun hadde vist rett.). Men jeg er også hellig overbevist om at om man går inn med en holdning om at trening er kjedelig og slitsomt, så vil man heller ikke ha noe effekt av det. Så til å starte med, trenger man en god holdning, for uten det, kommer man ingen vei.

Det har ikke bare vært godt for meg denne endringen i livet mitt. Felix har også hatt kjempe godt av det. Han får være sosial når han er på miniSats, en helt genial ordning for oss med barn som ønsker å trene. Han får gleden av å ha en gla mor, og alle vet at en glad mor er bedre enn en trist mor. Jeg får energi til å være tilstede og gjøre ting med han, som jeg ellers ikke ville ha orket. Når jeg har det godt, har han det godt, på en måte.

 Jeg ville bare dele med dere nydelige lesere litt av min forvandling det siste året, litt om mine erfaringer og hvilke gleder det har brakt meg. Også disse nydelige bildene som gir meg all den inspirasjonen jeg trenger til å komme meg opp av sofaen og ut å trimme (eller inn på Sats...)

Og derfor avslutter jeg herved med dette:

Ta vare på deg selv, du fortjener det!

- M