Loving the way you are

Å akseptere at man er den man er, men ikke bare akseptere det, men å være glad for at man er den man er. Sette pris på seg selv. Å si til seg selv "du er perfekt akkurat slik som du er". Hvorfor skal det være så fryktelig vanskelig?

Å sette pris på de forskjellige sidene ved seg selv.

Å våge å være lykkelig.

Å sette pris på at man er det/den man er.

Og ikke minst sette pris på livet man har.

Av og til, fylles jeg med glede. En slags lykkerus, eller takknemmelighet for at jeg er den jeg er og fordi jeg har det jeg har.

Jeg setter pris på at jeg er kvinne eller jente eller hva jeg nå skal kalle meg, og kan kle meg i en nydelig kjole, ta på meg høye heler og krølle håret. Glede når jeg går ut og ståler av selvtillitt, og alle rundt meg ser det. Lykken når gutter snur seg for å ta en ekstra titt.

Jeg blir fylt av glede for at jeg har et herlig barn, som er bare mitt. Som bringer så mye latter og minner med seg. Som gir meg følelsen av at jeg alltid har noen som trenger meg. Som jeg kjenner savnet etter når jeg er borte fra ham. Som kan få meg til å smile ved å selv smile.

Jeg kjenner lykkerusen strømme gjennom kroppen når jeg våkner opp klokken 7 på en lørdagsmorgen og solen stråler inn på meg, fuglene kvitrer og gradestokken viser flere varmegrader. Men en kort short og singlet og tidenes verste sovesveis føler jeg meg som verdens vakreste kvinne.

Jeg kjenner lykken når jeg er fri. Fri fra vonde tanker. Fri fra megselv. Jeg er min egens verste fiende som pappa sier, og jeg er fullstendig klar over det. Det er bare jeg selv som holder meg tilbake. Det er jeg som stenger lykken borte.

- M