Den perfekte forelder

Jeg tror jeg kan snakke for de aller fleste foreldrene der ute når jeg sier at vi streber etter å være den perfekte forelder. Man skal være den perfekte mor, perfekte kone, perfekte husmor og samtidig være en hardtarbeidende i jobbtiden. Barna skal alltid ha på seg rene og hele klær, all maten skal være hjemmelaget fra bunn av og helst økologisk, barna skal lære seg folkeskikk fra første start og skal helst alltid oppføre seg eksemplarisk. Du skal ha en perfekt figur, alltid være glad og smilende, alltid være i tide og hele pakka. Gud forby og barnet begynner å gråte og slår ute i offentlighet. Da gjelder det å holde hode kaldt og smile til de som stirrer og snakke pent til barnet og be det om å holde opp. En må aldri vise frustrasjon i offentlighet, heller ikke når man kommer hespesende løpende med en stk hylende barn i den ene hånden, den tunge bagen med alt man trenger for en dag hengende på skulderen, barnets boblebukse og ulldress og selvfølgelig gummistøvlene i den andre hånden, og man akkurat ikke når trikken, eller at den er stappingsfull og du appåtil blir nødt til å stå med alt og den hylende ungen. Noen som kjenner seg igjen?

Tenk på det presset vi for forelder har i dag! Det er helt sykt, sykt hvordan samfunnet og synet på hva det 'perfekte' har blitt. For det er jo helt umulig å alltid ha alt på stell og alltid ha kontroll på alt i hele verden. Vi lever desverre i et samfunn i dag hvor det er et utrolig press på foreldrene. De fleste av dere med barn vet for eksempel at barn som er født før 31.august skal forsikres barnehageplass. Stakkars de som får barn 1. eller 10 september eller hva det nå måtte være, som dermer risikerer å måtte vente et helt år med å få barnehageplass, og som ikke har mer permisjon å gå på! Det sykeste av alt er at mange kvinner ber på sine knær om å få ta keisersnitt før 31. august, bare for å være sikret en barnehageplass. Og jeg tuller ikke, dette er fakta. Tenk på det dere. Hvordan skal dette gå?



En dag jeg kom i barnehagen med Felix hadde han fått nye sko som han var så stolt over. I tillegg hadde han nyklippet sveis og tilfeldigvis en ny bukse på seg. Jeg er en av dem som ønsker at barnet mitt skal se fin ut og ha fine klær, at det matcher osv. En av fedrene i barnehagen bemerker hårsveisen og de nye skoene, og så sier han til sønnen sin: "ja, det der blir vanskelig å konkurrere med". Det var sikkert ment som en spøk, men det stakk faktisk dypt i meg. Det er vel ikke en konkurranse? Og jeg håper ikke at foreldrene der ser på meg på den måten. Ja, jeg er alltid pent kledd, og det samme er Felix. Men jeg er ikke noe bedre enn noen andre av den grunn. Jeg er like stresset (om ikke mer) enn alle andre, jeg kjefter og blir frustrert og aner ikke hva jeg holder på med når det kommer til barneoppdragelse. Jeg kan koke spagetti og si at det er middag en dag, fordi jeg er for sliten til å lage masse mat fra bunnen av som jeg vet at han ikke kommer til å spise uansett. Jeg er som alle andre, selv om jeg kan ta på en maske og late som om jeg har alt på styr og alt bare er 'perfekt'.

Når det kommer til barneoppdragelse finnes det uendelig mange måter å gjøre det på. Noen er gode, andre er mindre gode. Som pedagogstudent lærer jeg måter å håndtere forskjellige situasjoner, jeg lærer hva som fungerer og hvordan man kan gjøre noe for å få ønsket 'effekt'. Men så snart jeg er kommet hjem går alt det jeg har lært ut og jeg blir en forelder. Jeg sier "hvis du spiser opp gulroten din, skal du få is til dessert", selv om jeg vet at det ikke er 'rett' å si. Jeg blir sint når han har tegnet på veggen og står å ler meg oppi fjeset når jeg kjefter, selv om jeg vet at man heller burde håndtere saken annerledes. Det er noe med at når det kommer til ens eget barn, så blir det hele helt annerledes. Det blir så mye vanskligere, nettopp fordi man har et ønske om hvordan barnet sitt skal være. Og det kommer desverre ikke noe bruksanvisning med barnet man får heller, så hvem har vel egentlig retten til å si at man gjør noe 'rett' eller 'galt'?

Men hvem i all verden er det som har definert det 'perfekte' som et slikt uoppnåelig ideal? Er ikke de som gjør sitt aller beste som er den perfekte forelder? De som alltid ønsker det beste for barnet sitt, og alltid setter barnet sitt først? Etter min mening, så er det nettopp disse menneskene, disse hverdagsheltene, som er de perfekte foreldrene.

Det vakraste jag vet <3

- M