Makes me wanna change the world

 

Ja, jeg spurte Adam hvem jeg var. Det tok bare sånn ca. en mnd fra jeg sendte melding til Adam til jeg fikk svar. Kjapt må jeg si! Men uansett. Denne meldingen fikk meg faktisk i godt humør. Den beskriver det jeg ønsker så indelig å være. Jeg ønsker å gjøre verden til et bedre sted. Jeg føler meg ofte utrolig inspirert, men samtidig demotivert, noe som er utrolig frustrerende. De øyeblikkene jeg er full av energi og klar til å gjøre en forskjell for megselv og verden, blir jeg like fort sugd inn i dypet av deprimerende tanker og motvilje. Men jeg skal vel kanskje ikke klage. De siste årene har jeg tatt store steg nærmere mot det jeg ønsker å ende opp som, som person. 

Jeg prøver etter beste evne å tenke positivt om andre mennesker, ikke dømme de og prate stygt om dem, for hva i all verden vet jeg vel om dem og deres historie? Hvilken rett har jeg til å dømme noen jeg egentlig ikke kjenner engang? 

Jeg kaster ikke søppel i naturen som jeg en gang gjorde. Jeg får dårlig samvittighet bare tanken på det. Jeg plukker til og med opp søppel etter andre, og det har vært viktig for meg å lære Felix å gjøre det samme. Vi må ta vare på jorden vår, og jeg mener at det er unødvendig å forsøple byene som vi mennesker gjør. Jeg kaster ikke tyggis på bakken engang. 

Jeg gir klær til uff og fretex, både mitt og Felix sitt. Vi lever i et bruk og kast samfunn desverre, og jeg er ikke noe bedre enn alle andre. Men jeg prøver etter beste evne å ikke kaste ting som er brukbart. Gi det heller bort, slik at noen andre kan få nytte av det! 

Jeg støtter forskjellige "prosjekter", jeg er planfadder og har et fadderbarn i Kina, jeg er WWF fadder, jeg lar alltid Felix gi penger til frelsesarmeen står ute med bøsser og det neste jeg skal støtte er kreftforeningen. Det gir meg en god følelse når jeg gir av det jeg har, til de som ikke har. At mine penger kan hjelpe noen. Vi aner ikke hvor godt vi har det, og ennå klager og syter vi (jeg inkludert). Det er en skam!

Jeg prøver etter beste evne å være god mot andre mennesker jeg ikke kjenner. Som å hjelpe den gamle dagen å pakke posen på Ica, eller hjelpe hun med barnevognen inn i trikken og slike ting. Dette er noe av det jeg synes er vanskligs å jobbe med, for det er så mye lettere å late som om man ikke ser det. Det krever noe av meg som menneske å gripe inn og spørre om de trenger hjelp. Men jeg prøver alltid å tenke på hvordan jeg føler når jeg står i den fulle trikken hver dag med et barn som gråter og sier at han vil sitte, og ingen ønsker å gi han plassen sin. Og hvor takknemmlig jeg blir de gangene noen faktisk reiser seg og sier "vil dere sitte?, eller de gangene jeg har bært på en sovene gutt, to sekker og en tung pose med matvarer og noen har hjulpet meg med å bære. Det er et slikt menneske jeg ønsker å være. Jeg vil være god.

Og jeg tar det som et godt tegn at jeg alltid får så dårlig samvittighet om jeg later som om jeg ikke ser noen som trenger hjelp, eller at jeg har gjort et menneske urett. Jeg er godt på vei.

Dette er bare noen av de indre forandringene jeg har oppnådd de siste årene, men jeg har fortsatt en lang vei å gå til jeg er der jeg ønsker. Det er mange mål jeg ønsker å oppnå. Men jeg tar et steg av gangen, for på den måten oppnår jeg et varig resultat, et oppriktig resultat. For jeg tror at for at noe skal være varig, må det komme fra ditt indre, du må endre dine holdninger og tankemåte. Og det kan bare gjøres over tid. Sakte med sikkert. 

 Mest av alt ønsker jeg bare å være et godt medmenneske.

- M