Kjærligheten

I det siste har jeg tenkt ganske mye på hvorfor har enkelte så vanskelig for å knytte seg / slå seg til ro / holde sammen med et annet menneske? Hva er det vi er så redde for?

Jeg tenker, vi lever jo bare en gang (eller? i allerfall akkurat nå), og livet er så utrolig kort, så hvorfor skal vi ikke være lykkelige? Hvorfor skal alt være så vanskelig bestandig, når det egentlig er så enkelt? Det "åpenbarer" seg for meg noen ganger hvor enkelt livet egentlig er, men at det er vi selv som gjør det så komplisert. Alltid skal vi finne feil ved en annen person, alltid skal vi være redd for kjærligheten, alltid skal vi mislike oss selv. Men er det virkelig verdt det? Er det?

Jeg er selv av typen som ikke har så lett for å gå inn i et forhold. Jeg har flere ganger tenkt at "jeg er ikke klar ennå". Men faktum er at det ikke har føltes rett, uansett hvor mye jeg ønsket det. Så jeg tenker at de gangene det føles rett, hvorfor skal jeg da holde tilbake? Kan jeg ikke bare (for en gangs skyld) satse alt? Hive meg inn i det, for hva har jeg å tape? Ja, jeg er modig her og nå, men jeg vet at så snart jeg er i situasjonen hvor jeg skulle ønske jeg turte, feiger jeg ut. Jeg er en pyse, enkelt og greit.

Kjærligheten er ikke en ting å bli klok på, og jeg (som mange andre) er for feige til å fortelle hva jeg føler for noen. Men hvorfor er det så vanskelig å bare si "jeg liker deg, og jeg lurer.. har jeg sjanse?", så slipper man i allerfall å gå rundt som en idiot og "sløser" tid helt unødvendig. For det trenger jo ikke være noe vanskeligere enn det, gjør det vel?

Det ble jo nesten flere spørsmål enn svar i dette innlegget, men da har dere jo noe å tenke på :)

- M