Det er ikke så lenge siden min bestmor gikk bort, nærmere sagt 3 mnd siden.
Bestemor hadde vært på sykehuset de siste ukene for utredning i Tromsø. Der ble hun også syk med lungebetennesle. Hun ble heldigvis frisk fra lungebetennelsen, ikke værst når man er over 80 år og har kols. Men det gjorde hun altså. Legene fant etterhvert ut at bestemor hadde vaskulær demens. Det vil si at hun har hadd flere småslag i hjernen. Ingen kan si hvor lenge hun har hatt det, men en ting var sikkert: Det fantes ingen kur for det, den er altså dødelig. Jaja, vi viste jo at hun skulle dø en gang, så jeg tok det ikke så tungt. Hun var jo tross alt blitt ganske gammel.
Et par dager før bestemor døde sto jeg på kjøkkenet og laget middag. Helt ut av det blå dukket det opp setninger som jeg følte at jeg bare måtte skrive ned. Setninger om minner jeg har fra bestemor. Jeg lagret dokumentet som "minnetale".
Jeg turte ikke fortelle noen at jeg var begynt på en minnetale, for bestemor var jo ikke død, så det var jo rart å skrive noe slikt da? Og bestemor var jo ikke dødsyk, for alt vi viste hadde hun "lang" tid igjen å leve. Men setningene kom, flere og flere, og etter en dag hadde jeg en hel tale ferdig. Det var jo ikke slik at jeg satte meg ned for å fullføre talen, jeg skrev ned en og en setning etterhvert som de kom til meg, til det ble et ferdig resultat. Det samme skjedde med diktet som "kom" til meg rett etter jeg fikk vite at bestemor var gått bort. Den ble en del av minnetalen.
Klokken 00:05 ringte mamma meg. Jeg var akkurat sovnet, og var ikke helt med. "Mamma er død". Verden gikk rundt. Jeg kunne ikke skjønne hva som ble sagt. Det kunne vell ikke være sant? Men jo, det var sant. Sånn helt plutselig var hun blitt dårlig, og hun døde mens legen pratet med mamma i telefonen, 20.05.11 kl. 23:50.
Det som gjør mest vondt er ikke fakumet at bestemor er borte. Jeg var på en måte forberedt på det. Jeg viste det ville skje en dag. Det som var så fælt var måten alt skjedde på. Som sagt var bestemor i Tromsø. Der ble det søkt om sykehjemsplass i Vardø, og planen var at mamma skulle være i Vardø å ta henne imot når hun kom dit. Også brødrene mine hadde planer om å besøke henne så snart hun kom. Istede ble bestemor sendt til Vardø uten at noen av oss fikk vite det. Hvordan kunne dette skje spørr dere? Vel, noen har vist "glemt" å gi beskjed. På skjemaet var det krysset av at de nærmeste hadde fått beskjed om overflyttingen, altså noen har slurvet med jobben sin. Man skal jo ikke krysse av at man har gjort noe
før man har gjort det. Tromsø gjorde en feil. En feil som de ikke kan rette opp i, for ingenting vil gi oss en sjangse til å ta farvell på en ordentlig måte. Men det var blitt gjort, og bestemor var blitt sendt til Vardø uten av vi viste det. Det var som et stort sjokk for oss alle. Ikke bare var hun plutselig død, men hun døde i Vardø, uten oss tilstede.
Det å vite at vi ble frarøvet sjangsen til å si farvell, at vi ikke fikk være der for henne i hennes siste tid, at hun måtte være alene (utenom de som var på arbeid da) i sine siste timer, gjør meg forferdelig vondt. Hva må hun ha tenkt når hun ankom Vardø og oppdaget at ingen kom for å besøke henne? Det må ha vært en forferdelig følelse. At ingen ville ta seg tid til å komme innom å si hei. Men hun viste nok at vi var glade i henne, alle sammen. Og jeg vet at hun hadde det bra de siste timene i sitt liv, at hun lo og at hun ikke hadde vondt. Og det hjelper litt på.
Jeg var med på åpen kiste kvelden før bestemor skulle gravlegges. Det var så rart å se henne ligge der. Det lignet ikke på henne i det hele tatt. Det var ikke henne. Dette var bare en tom kropp, en jeg ikke kjente. Jeg fikk meg ikke til å ta på henne, selv om jeg gjerne ville. Det føltes ikke rett, for det føltes ikke som om det var hun som lå der.
Jeg var litt usikker på om jeg skulle holde talen jeg hadde skrevet i kirken. Jeg er ikke akkurat den som elsker å stå for en forsamling å snakke. Men etter mye om og men, måtte jeg stoppe opp og kjenne på hva som var rett for meg. For meg var dette noe jeg måtte gjøre. Jeg måtte få sagt det jeg ville si. Det var viktig for meg, og jeg tror det var meningen at jeg skulle si det jeg hadde å si. Hvorfor skulle ellers talen ha "kommet" til meg, sånn helt ut av det blå? Og jeg gjorde det. Jeg holdt talen, med alle søskene mine bak meg. Jeg vet at ingen av dem hadde særlig lyst til å stå der oppe sammen med meg, men de gjorde det. De gjorde det for min skyld, for at jeg ønsket det. Og for det, er jeg evig takknemmlig. Det gjorde det mye lettere for meg å si det jeg hadde å si. Og jeg vet at bestemor ville vært stolt om hun så oss alle samlet der oppe, for henne.
Den dag idag klarer jeg ikke å skjønne at hun virkelig er borte. Det er så rart, så urealistisk. Så uekte. For jeg kan ennå huske hvordan stemmen hennes høres ut, hvordan hun så ut og hvordan jeg alltid synes det var morsomt å høre på hennes påstander om at røyking ikke er farlig. Men hun er borte. Om jeg vil innse det eller ei. Jeg kommer aldri til å få se henne igjen.
Som min bestemor alltid sa da jeg var liten : "Ja kanskje jeg ikke er her til neste jul." Vel, nei nå er du ikke det.
Mamma, bestemor, meg og Felix på bestemors 80 års fering.
En familie i sorg
For du er borte for godt
Du etterlater deg dype spor som ingen kan fylle
Nå har du lagt deg, til den evige søvn
Det er så uvirkelig, at du ikker er her mer
Ingen flere bursdager, ingen flere jul, ingen flere noe
Du er borte i evigheten
(Diktet jeg skrev etter bestemors død, som jeg hadde med i talen i begravelsen)
Hvil i fred Bestemor <3
- M
