tirsdag 23. august 2011
torsdag 18. august 2011
Ready, Stedy, GO
Da er jeg og Felix reiseklar, klokken 06:35
.
Det blir en lang dag med reising av både fly og tog. Planlagt ankomst på Drevvatne er klokken 16:12.
- M
.
Det blir en lang dag med reising av både fly og tog. Planlagt ankomst på Drevvatne er klokken 16:12.
- M
onsdag 17. august 2011
Packing day
Husker dere når dere var ung og skulle ut å reise. Man kunne pakke flere uker i forveien fordi man var såå spente. Ofte pakket man bare de fineste tingene man hadde, ting man skulle vise fram. Og man pakket gjerne alt for mye med seg. Slik var i allerfall jeg...
.. men ikke nå mer. Nå foregår pakkingen som oftest dagen før avreise. Denne gangen går turen mot Mo i Rana, eller Drevatnet for å være mer eksakt. Hytta til stefaren min er endelig (mer eller mindre) ferdig bygget etter den brant ned ifjord sommer. Så jeg er såå spent på å se hvor stort å flott det er blitt. Skal bli godt å komme seg på hytta ei langhelg, siste "chillæx" før skolestart.
Er ikke så mye som skal med, men på en eller annen måte blir det alltid fullt. Greit, jeg pakker for både meg og Felix, men allikvell?
Så de neste dagene blir det ikke noe blogging, siden det ikke er nett på hytta. Bare advarer dere på forhånd. Men, søndag/mandag er jeg tilbake og oppdaterer helgens event. OOOg mitt hemmlige prosjekt kan avsløres!
.. men ikke nå mer. Nå foregår pakkingen som oftest dagen før avreise. Denne gangen går turen mot Mo i Rana, eller Drevatnet for å være mer eksakt. Hytta til stefaren min er endelig (mer eller mindre) ferdig bygget etter den brant ned ifjord sommer. Så jeg er såå spent på å se hvor stort å flott det er blitt. Skal bli godt å komme seg på hytta ei langhelg, siste "chillæx" før skolestart.
Er ikke så mye som skal med, men på en eller annen måte blir det alltid fullt. Greit, jeg pakker for både meg og Felix, men allikvell?
Så de neste dagene blir det ikke noe blogging, siden det ikke er nett på hytta. Bare advarer dere på forhånd. Men, søndag/mandag er jeg tilbake og oppdaterer helgens event. OOOg mitt hemmlige prosjekt kan avsløres!
Kvelds <3
- MMalene eksprimenterer
Jeg hadde et stort problem idag. Jeg var fri for spagetti, og orket ikke gå ut for å handle. Dermed skapte jeg noe helt nytt. Noe jeg aldri har smakt før. Jeg kaller det for
(e)Mpure.
Oppskrift:
1/3 kålrabi
3 små poteter
1/2 pose babygulrøtter
1/3 pose selskapserter
1 løk
2 hvitløksfedd
1 boks hermetiske tomater
1 boks vann
1 kjøttbuljongterning
Masse krydder (pepper, pirri pirri, hvitløk)
Litt olje
Sett først kålrabien og poteter skjært i terninger på kok. Mens den står og putrer kutter du opp løken og steker den i litt olje i en kasserolle. Når løken er blitt gylden heller du en boks hermetiske tomater i, fyller boksen opp med vann og har i. Ha i gulrøttene, ertene, oppskjært hvitløk, buljong og krydder i(det kan aldri bli for mye krydder). La dette koke under lokk til kålrabien og potetene er ferdige. Ha det i den andre kasserollen (ikke ta med vannet det er kokt i) og la det koke litt sammen.
Så er det bare å kjøre mestparten i en mikser. Du sparer litt som du har i etterpå slik at det blir litt motstand i pureen.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg var grundig skeptisk til å smake på dette når jeg så hvordan det ble seende ut, men det var faktisk helt nydelig, og jeg kommer absoulutt til å lage dette maange ganger! Er genialt å fryse ned i begre, så har du til flere måltider. Det perfekte tilbehør! Like god kald som varm. Serverte det med kjøttkaker laget av kjøttdeig, stekt i løk. Nam!
Enjoy!
- M
(e)Mpure.
Oppskrift:
1/3 kålrabi
3 små poteter
1/2 pose babygulrøtter
1/3 pose selskapserter
1 løk
2 hvitløksfedd
1 boks hermetiske tomater
1 boks vann
1 kjøttbuljongterning
Masse krydder (pepper, pirri pirri, hvitløk)
Litt olje
Sett først kålrabien og poteter skjært i terninger på kok. Mens den står og putrer kutter du opp løken og steker den i litt olje i en kasserolle. Når løken er blitt gylden heller du en boks hermetiske tomater i, fyller boksen opp med vann og har i. Ha i gulrøttene, ertene, oppskjært hvitløk, buljong og krydder i(det kan aldri bli for mye krydder). La dette koke under lokk til kålrabien og potetene er ferdige. Ha det i den andre kasserollen (ikke ta med vannet det er kokt i) og la det koke litt sammen.
Så er det bare å kjøre mestparten i en mikser. Du sparer litt som du har i etterpå slik at det blir litt motstand i pureen.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg var grundig skeptisk til å smake på dette når jeg så hvordan det ble seende ut, men det var faktisk helt nydelig, og jeg kommer absoulutt til å lage dette maange ganger! Er genialt å fryse ned i begre, så har du til flere måltider. Det perfekte tilbehør! Like god kald som varm. Serverte det med kjøttkaker laget av kjøttdeig, stekt i løk. Nam!
Enjoy!
- M
I'm having an affair
with my couch.
I dag er en typsik "jegvilbareliggepåsofaenheledagenutenågjørenoesomhelst" dag. Jeg merket allerede fra første gang ringeklokken ringte i morges, at idag, idag kommer ting til å ta tid. Jeg brukte 20 minutter på å komme meg opp av senga, jeg orket bare gå halve veien fra barnehagen hjem, og siden da har jeg tilbringt tiden i sofaen. Og det som er så fælt er at tiden går så alt for fort. Klokken er jo allerede 1, og jeg har ikke gjort en eneste fornuftig ting idag. Og ikke føler jeg meg særlig inspirert til å komme meg opp av sofaen heller.
Det er nesten så jeg gleder meg til å begynne på skolen igjen, få mine faste rutiner tilbake. Ferie gjør meg til en slappfisk. Slappfisken Malene.
- M
I dag er en typsik "jegvilbareliggepåsofaenheledagenutenågjørenoesomhelst" dag. Jeg merket allerede fra første gang ringeklokken ringte i morges, at idag, idag kommer ting til å ta tid. Jeg brukte 20 minutter på å komme meg opp av senga, jeg orket bare gå halve veien fra barnehagen hjem, og siden da har jeg tilbringt tiden i sofaen. Og det som er så fælt er at tiden går så alt for fort. Klokken er jo allerede 1, og jeg har ikke gjort en eneste fornuftig ting idag. Og ikke føler jeg meg særlig inspirert til å komme meg opp av sofaen heller.
Det er nesten så jeg gleder meg til å begynne på skolen igjen, få mine faste rutiner tilbake. Ferie gjør meg til en slappfisk. Slappfisken Malene.
- M
I just want to make you sweat
Tenkte jeg skulle oppdatere dere lesere om livsstilsendringen jeg gjorde for noen måneder tilbake, og resultatene av det.
Det var i mai jeg bestemte meg. Nok var nok. Jeg var lei av å alltid være trøtt, ha komplekser for kroppen min og være konstant misfornøyd. Jeg satte meg opp en liste med mål. Mål om hva jeg ønsket å oppnå, hva jeg ville. Når listen var klar laget jeg en ny liste (ja jeg elsker lister) med treningsmetoder jeg ønsket å starte med, kjøpte inn flere magasiner som iform og shape up. This is it tenkte jeg. Etter mye planlegging og mye søking på nett etter sunne måltider og treningsprogram var jeg klar til å starte.
Før jeg startet leste jeg meg ganske opp på kosthold og trening, og lærte en ting jeg faktisk ikke viste. Trening bryter faktisk ned muskler, og det er restutisjonen som bygger dem opp igjen, og nettopp derfor et det så viktig å få i seg nok karbohydrater og proteiner etter en treningsøkt. Jeg (og sikkert mange andre kvinner) har alltid tenkt etter en treningsøkt at jeg ikke trenger å spise da, for da ville jo treningsøkta vært sløsing. Lite viste jeg at det ikke var noe bra.
Jeg begynte å trene intervaller i starten. Det var ikke mye jeg klarte i slengen for å si det slik, men jeg holdt ut, og det tok ikke lange tiden før jeg klarte å løpe 4 kilometer på 22 minutter, som jeg i starten brukte 40 minutter på. Når jeg så at intervalltrening var tingen for meg, begynte jeg smått med styrketrening hjemme, og zumba (hjemme) ett par ganger i uka.
Nå, tre måneder senere er jeg fortsatt like treningivrig, noe jeg aldri trodde jeg noen gang kunne bli. Jeg som alltid har hatet å røre meg. Nå er jeg treningsfrelst, and I'm loving it! Det har blitt en del av livsstilen min, så nå er det no turning back. Innenfor matveien har jeg også endret meg ganske mye iforhold til før. Nå består matfatet mitt som oftest med masse grønnsaker, litt mindre kjøtt/kylling/fisk og litt karbohydrater som ris, pasta eller potet. I tillegg har jeg for det meste kuttet ut potetgull og godteri, men jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke holder meg heelt unna. Jeg er jo ikke hysterisk heller. Jeg har tro på et balansert kosthold med trening, og at man da også kan nyte litt godt en gang iblant. For om man skal nekte seg alt som er godt, vil ikke livsstilsendringene vare.
Det som har overrasket meg mest er resultatene. På tre måneder har jeg mistet 7 cm rundt midjen selv om jeg ikke er gått ned i vekt, magen er mye stammere og flatere, jeg har bedre utholdenhet enn mamma (noe jeg aldri trodde kom til å skje), jeg er mye kvikkere og gladere, og trives rett og slett mye bedre i mitt eget skinn.
Har kjøpt meg en ny Pierre Robert sportsbh i lilla, har en fra før av i fargen korall, og nå så jeg at de hadde i nye farger, så da måtte jeg bare ha en til. Det er den beste sportsbh'en jeg har prøvd, så den anbefaler jeg på det sterkeste! Har blogget om det tidligere her. Jeg simpelten elsker dem. Nytt treningstøy er alltid en motivasjon til å hoppe i det (og hvem sier man ikke kan se bra ut selv om man trener?)
Jeg er som dere ser godt i gang, men ennå skal jeg få inn yogatreninger i tillegg til det jeg trener nå. Jeg elsker yoga, og tenker jeg skal skrive et eget innlegg om det senere.
Nå er det påan igjen med morgenøkten. Må jo nyte det de siste dagene før skolen begynner igjen, for da blir det strakt verre å få til morgentrening (les: umulig).
- M
Det var i mai jeg bestemte meg. Nok var nok. Jeg var lei av å alltid være trøtt, ha komplekser for kroppen min og være konstant misfornøyd. Jeg satte meg opp en liste med mål. Mål om hva jeg ønsket å oppnå, hva jeg ville. Når listen var klar laget jeg en ny liste (ja jeg elsker lister) med treningsmetoder jeg ønsket å starte med, kjøpte inn flere magasiner som iform og shape up. This is it tenkte jeg. Etter mye planlegging og mye søking på nett etter sunne måltider og treningsprogram var jeg klar til å starte.
Før jeg startet leste jeg meg ganske opp på kosthold og trening, og lærte en ting jeg faktisk ikke viste. Trening bryter faktisk ned muskler, og det er restutisjonen som bygger dem opp igjen, og nettopp derfor et det så viktig å få i seg nok karbohydrater og proteiner etter en treningsøkt. Jeg (og sikkert mange andre kvinner) har alltid tenkt etter en treningsøkt at jeg ikke trenger å spise da, for da ville jo treningsøkta vært sløsing. Lite viste jeg at det ikke var noe bra.
Jeg begynte å trene intervaller i starten. Det var ikke mye jeg klarte i slengen for å si det slik, men jeg holdt ut, og det tok ikke lange tiden før jeg klarte å løpe 4 kilometer på 22 minutter, som jeg i starten brukte 40 minutter på. Når jeg så at intervalltrening var tingen for meg, begynte jeg smått med styrketrening hjemme, og zumba (hjemme) ett par ganger i uka.
Nå, tre måneder senere er jeg fortsatt like treningivrig, noe jeg aldri trodde jeg noen gang kunne bli. Jeg som alltid har hatet å røre meg. Nå er jeg treningsfrelst, and I'm loving it! Det har blitt en del av livsstilen min, så nå er det no turning back. Innenfor matveien har jeg også endret meg ganske mye iforhold til før. Nå består matfatet mitt som oftest med masse grønnsaker, litt mindre kjøtt/kylling/fisk og litt karbohydrater som ris, pasta eller potet. I tillegg har jeg for det meste kuttet ut potetgull og godteri, men jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke holder meg heelt unna. Jeg er jo ikke hysterisk heller. Jeg har tro på et balansert kosthold med trening, og at man da også kan nyte litt godt en gang iblant. For om man skal nekte seg alt som er godt, vil ikke livsstilsendringene vare.
Gårsdagens middag
Det som har overrasket meg mest er resultatene. På tre måneder har jeg mistet 7 cm rundt midjen selv om jeg ikke er gått ned i vekt, magen er mye stammere og flatere, jeg har bedre utholdenhet enn mamma (noe jeg aldri trodde kom til å skje), jeg er mye kvikkere og gladere, og trives rett og slett mye bedre i mitt eget skinn.
Skrytebilde
Har kjøpt meg en ny Pierre Robert sportsbh i lilla, har en fra før av i fargen korall, og nå så jeg at de hadde i nye farger, så da måtte jeg bare ha en til. Det er den beste sportsbh'en jeg har prøvd, så den anbefaler jeg på det sterkeste! Har blogget om det tidligere her. Jeg simpelten elsker dem. Nytt treningstøy er alltid en motivasjon til å hoppe i det (og hvem sier man ikke kan se bra ut selv om man trener?)
Nike løpetights, Pierre Robert sportbh og sportstopp
Jeg er som dere ser godt i gang, men ennå skal jeg få inn yogatreninger i tillegg til det jeg trener nå. Jeg elsker yoga, og tenker jeg skal skrive et eget innlegg om det senere.
Nå er det påan igjen med morgenøkten. Må jo nyte det de siste dagene før skolen begynner igjen, for da blir det strakt verre å få til morgentrening (les: umulig).
- M
tirsdag 16. august 2011
Ingen tittel
Sannheten endrer seg hele tiden. Jeg vet ikke hva som er sant.
For hvert minutt som går, er noe annerledes.
Jeg kan ikke gå tilbake, forandre på det som er sagt eller gjort.
Alt jeg kan gjøre er å se framover, forme det som skal bli.
(Dikt av Malene Louise)
- M
For hvert minutt som går, er noe annerledes.
Jeg kan ikke gå tilbake, forandre på det som er sagt eller gjort.
Alt jeg kan gjøre er å se framover, forme det som skal bli.
(Dikt av Malene Louise)
- M
Kickback
Liker du å shoppe på nett? Jeg også. Da er kickback tingen for deg. Med kickback får du tilbake penger når du nettshopper. Hvor lurt er ikke det? Sider som Nelly, Asos, Blush, Cdon, Ellos, Bokkilden, Lensway osv. er noen av nettbutikkene som gir deg penger tilbake. Selv har jeg opptjent 137 kr til nå.
På nettsiden finner du hvilke nettbutikker det gjelder, og hvor mange % av det du handler som går rett tilbake til deg. Poengene kan du bruke til å få gavekort, eller et VISA-gavekort som kan brukes på alle butikker og på nett. 
I tillegg har de laget et genialt tillegg til nettleseren, slik at når du går inn på en nettside som samarbeider med Kickback får du beskjed, slik at du ikke glemmer å få tilbake penger.
https://kickback.no/invitasjon/2141130
Enjoy!
- M
Sannheten om det å være mamma
Du ser statusoppdateringer på fb med "å søtnosen min er den snilleste i verden" "bebien min er best" og "jeg er så lykkelig for å være mor". Vel. Dette er ikke sannheten.
Her kommer the ugly truth, som ingen tørr fortelle.
Det å være mamma kan være en flott ting. Men det er ingen dans på roser.
Jeg leste for ikke så lenge siden en artikkel om hva som gjorde mennesker ulykkelige, og en av tingene som toppet listen var faktisk det å ha barn. Det er ikke mange som vil tro det, fordi det er noe man forbinder med lykke og glede. Men faktumet er at barn sliter deg ut, gjør deg fortvilet og lei, skaper bekymringer og frykt.
Det er lov å si at man er sliten og lei, man er ikke mindre glad i barnet sitt av den grunn. Det er lov å være fortvilet. Du har lov til å innrømme at du mange ganger har hatt lyst til å filleriste barnet ditt i dine verste øyeblikk. Det er hardt å være mor. Og det blir ikke lettere med årene heller. Det vil alltid komme noe nytt som vil skape frustrasjon, frustrasjon som føles som om det kommer til å velte deg over stokken. Det har ingenting å si om du er 17 år eller 30. Følelsene og frustrasjonen er den samme.
Det er ikke lett å innrømme at man har slike følelser for barnet sitt. Det er jo et vesen du skal elske over alt på jord, noe du skal nærmere tilbe. Jeg skal være den første som innrømmer at jeg har gjenntatte ganger ropt av frustrasjon "kan du ikke bare sove, for gud skyld? jeg klarer ikke mer". Og enkelte ganger har tanker om å adoptere Felix bort streifet meg. Hvor mye lettere ville det ikke vært om jeg ikke hadde barn? Jeg har grått, jeg har ropt og jeg har kjeftet av sinne. Dette er ikke lett å innrømme, for dette er "forbudte" ting å tenke, forbudt å føle. Dette er et tabulagt tema i vårt samfunn. Men dette er realiteten. Dette er ting alle foreldre tenker og føler iløpet av sin karriere som forelder. Så i stedet for å dele hva man føler, går man rundt og har dårlig samvittighet og føler seg som verdens dårligste mor.. Men det er man ikke. Vi gjør bare vårt beste, og det er alt vi kan gjøre.
Selvfølgelig er det mange positive ting som følger med å få barn selv om jeg ikke har konsentrert meg om det i denne omgang, men når ting står på sitt verste kan det hende man spør seg selv "er det virkelig verdt det?". Og ja. Det er det.
Her kommer the ugly truth, som ingen tørr fortelle.
Det å være mamma kan være en flott ting. Men det er ingen dans på roser.
Jeg leste for ikke så lenge siden en artikkel om hva som gjorde mennesker ulykkelige, og en av tingene som toppet listen var faktisk det å ha barn. Det er ikke mange som vil tro det, fordi det er noe man forbinder med lykke og glede. Men faktumet er at barn sliter deg ut, gjør deg fortvilet og lei, skaper bekymringer og frykt.
Det er lov å si at man er sliten og lei, man er ikke mindre glad i barnet sitt av den grunn. Det er lov å være fortvilet. Du har lov til å innrømme at du mange ganger har hatt lyst til å filleriste barnet ditt i dine verste øyeblikk. Det er hardt å være mor. Og det blir ikke lettere med årene heller. Det vil alltid komme noe nytt som vil skape frustrasjon, frustrasjon som føles som om det kommer til å velte deg over stokken. Det har ingenting å si om du er 17 år eller 30. Følelsene og frustrasjonen er den samme.
Det er ikke lett å innrømme at man har slike følelser for barnet sitt. Det er jo et vesen du skal elske over alt på jord, noe du skal nærmere tilbe. Jeg skal være den første som innrømmer at jeg har gjenntatte ganger ropt av frustrasjon "kan du ikke bare sove, for gud skyld? jeg klarer ikke mer". Og enkelte ganger har tanker om å adoptere Felix bort streifet meg. Hvor mye lettere ville det ikke vært om jeg ikke hadde barn? Jeg har grått, jeg har ropt og jeg har kjeftet av sinne. Dette er ikke lett å innrømme, for dette er "forbudte" ting å tenke, forbudt å føle. Dette er et tabulagt tema i vårt samfunn. Men dette er realiteten. Dette er ting alle foreldre tenker og føler iløpet av sin karriere som forelder. Så i stedet for å dele hva man føler, går man rundt og har dårlig samvittighet og føler seg som verdens dårligste mor.. Men det er man ikke. Vi gjør bare vårt beste, og det er alt vi kan gjøre.
Selvfølgelig er det mange positive ting som følger med å få barn selv om jeg ikke har konsentrert meg om det i denne omgang, men når ting står på sitt verste kan det hende man spør seg selv "er det virkelig verdt det?". Og ja. Det er det.
- M
En dag uten "hehe"
Good morning sunshines!
Jeg satt og chattet med en veninne på fb igår, og så innså jeg det. Jeg starter hver gang med "hehe". Og da jeg gikk gjennom andre samtaler, så jeg at det er vist noe jeg gjør litt for ofte. Jeg ler jo ikke, og det er som oftest ikke noe morsomt jeg skriver hehe for, så hvorfor gjør jeg det da? Det er vel som med alle de andre teite uvanene man legger til seg.
Også det med smilefjes. Om noen skriver uten smilefjes til meg føler jeg med en gang at personen er sur eller uinteressert i å prate med meg. Det blir så tomt, så overlegent. Jeg vet jo at det er mange som ikke bruker diverse "ekstrategn", men det irrierer meg litt når det er noen jeg chatter med. I bloggen bruker jeg skjelden smilefjes, rett og slett for det blir litt sånn fjortiss, og da føler jeg at det ikke gjør noe på en måte, så hvorfor skal ikke det alltid gjelde?
Så idag blir "den store uten hehe dagen". Ingen "hehe", "haha", "hoho", "lol", ingen ekstra tulletegn. Bare god, gammeldags skriving. Mon tro om jeg klarer det?
Nå er det på tide å levere Felix i barnehagen, så står en real treningsøkt i vente. Oh yeah.
- M
Jeg satt og chattet med en veninne på fb igår, og så innså jeg det. Jeg starter hver gang med "hehe". Og da jeg gikk gjennom andre samtaler, så jeg at det er vist noe jeg gjør litt for ofte. Jeg ler jo ikke, og det er som oftest ikke noe morsomt jeg skriver hehe for, så hvorfor gjør jeg det da? Det er vel som med alle de andre teite uvanene man legger til seg.
Også det med smilefjes. Om noen skriver uten smilefjes til meg føler jeg med en gang at personen er sur eller uinteressert i å prate med meg. Det blir så tomt, så overlegent. Jeg vet jo at det er mange som ikke bruker diverse "ekstrategn", men det irrierer meg litt når det er noen jeg chatter med. I bloggen bruker jeg skjelden smilefjes, rett og slett for det blir litt sånn fjortiss, og da føler jeg at det ikke gjør noe på en måte, så hvorfor skal ikke det alltid gjelde?
:) :D :( :/ <3 :* :P ;)
Så idag blir "den store uten hehe dagen". Ingen "hehe", "haha", "hoho", "lol", ingen ekstra tulletegn. Bare god, gammeldags skriving. Mon tro om jeg klarer det?
Nå er det på tide å levere Felix i barnehagen, så står en real treningsøkt i vente. Oh yeah.
- M
mandag 15. august 2011
I don't wanna !
Meeen jeg må vel. Har fortsatt en oppgave som jeg må skrive før skolestart, og jeg har utsatt den nå i mange uker. Det frister lite å ta fram skolebøker å sette igang med oppgaveskriving, jeg har jo ferie for guds skyld! Jeg har prøvd å si til meg selv at det bare er å hoppe i det, få det unnagjort, men det er alltid noe som frister mer å gjøre. Tror jeg heller ville vasket huset i stedet! Oi, kanskje jeg skulle vasket huset? Nei, skjerp deg Malene, du skal skrive oppgave i kveld, og du skal skrive den ferdig. Nå!
Men først må jeg bare se ferdig epioden av house.. og dusje.. og spise.. og..
- M
Men først må jeg bare se ferdig epioden av house.. og dusje.. og spise.. og..
- M
Wake me up, when september ends
Hadde en morsom opplevelse idag. Jeg gikk rundt og letet etter en gullsmed. Jeg fant tilslutt en men selvfølgelig var gullsmeden ute på et ærend. Jaja, jeg kunne komme tilbake om 1- 1 1/2 time, for da ville han være der. Ja jeg møtte så opp, and guess what? Gullsmeden var akkurat stukket ut igjen! Men dette var bare et kort ærend så han ville være tilbake om ca. 15 minutter. Mens jeg satt på benken utenfor og ventet satt jeg å pønsket på noe genialt å si når gullsmeden endelig dukket opp. Og ja, jeg fant noe morsomt å si. Jeg gikk inn, gullsmeden kom, og jeg sa "Så det er deg jeg har ventet på". Haha liksom! Det var jo morsomt? Vel, det synes ikke han. Han bare svarte ja, og så alvorlig ut. Whey to go Malene! Siste gang jeg skal være morsom med en fremmed.
Og er det galt av meg å ønske at høsten kunne komme sånn omtrent ... nå? Garderoben er full av høstens kolleksjon, og jeg gleder meg til å ta det i bruk. Det føles ikke rett å kle seg i høstfarger ennå, så får vel vente litt til da. (Er jo ikke så lenge til høsten banker på døren) ...
I tillegg gleder jeg meg sykt til oktober, da skal jeg nemlig på:
Snoop Dogg
og Rihanna
- M
Min bestemors død
Det er ikke så lenge siden min bestmor gikk bort, nærmere sagt 3 mnd siden.
Bestemor hadde vært på sykehuset de siste ukene for utredning i Tromsø. Der ble hun også syk med lungebetennesle. Hun ble heldigvis frisk fra lungebetennelsen, ikke værst når man er over 80 år og har kols. Men det gjorde hun altså. Legene fant etterhvert ut at bestemor hadde vaskulær demens. Det vil si at hun har hadd flere småslag i hjernen. Ingen kan si hvor lenge hun har hatt det, men en ting var sikkert: Det fantes ingen kur for det, den er altså dødelig. Jaja, vi viste jo at hun skulle dø en gang, så jeg tok det ikke så tungt. Hun var jo tross alt blitt ganske gammel.
Et par dager før bestemor døde sto jeg på kjøkkenet og laget middag. Helt ut av det blå dukket det opp setninger som jeg følte at jeg bare måtte skrive ned. Setninger om minner jeg har fra bestemor. Jeg lagret dokumentet som "minnetale".
Jeg turte ikke fortelle noen at jeg var begynt på en minnetale, for bestemor var jo ikke død, så det var jo rart å skrive noe slikt da? Og bestemor var jo ikke dødsyk, for alt vi viste hadde hun "lang" tid igjen å leve. Men setningene kom, flere og flere, og etter en dag hadde jeg en hel tale ferdig. Det var jo ikke slik at jeg satte meg ned for å fullføre talen, jeg skrev ned en og en setning etterhvert som de kom til meg, til det ble et ferdig resultat. Det samme skjedde med diktet som "kom" til meg rett etter jeg fikk vite at bestemor var gått bort. Den ble en del av minnetalen.
Klokken 00:05 ringte mamma meg. Jeg var akkurat sovnet, og var ikke helt med. "Mamma er død". Verden gikk rundt. Jeg kunne ikke skjønne hva som ble sagt. Det kunne vell ikke være sant? Men jo, det var sant. Sånn helt plutselig var hun blitt dårlig, og hun døde mens legen pratet med mamma i telefonen, 20.05.11 kl. 23:50.
Det som gjør mest vondt er ikke fakumet at bestemor er borte. Jeg var på en måte forberedt på det. Jeg viste det ville skje en dag. Det som var så fælt var måten alt skjedde på. Som sagt var bestemor i Tromsø. Der ble det søkt om sykehjemsplass i Vardø, og planen var at mamma skulle være i Vardø å ta henne imot når hun kom dit. Også brødrene mine hadde planer om å besøke henne så snart hun kom. Istede ble bestemor sendt til Vardø uten at noen av oss fikk vite det. Hvordan kunne dette skje spørr dere? Vel, noen har vist "glemt" å gi beskjed. På skjemaet var det krysset av at de nærmeste hadde fått beskjed om overflyttingen, altså noen har slurvet med jobben sin. Man skal jo ikke krysse av at man har gjort noe før man har gjort det. Tromsø gjorde en feil. En feil som de ikke kan rette opp i, for ingenting vil gi oss en sjangse til å ta farvell på en ordentlig måte. Men det var blitt gjort, og bestemor var blitt sendt til Vardø uten av vi viste det. Det var som et stort sjokk for oss alle. Ikke bare var hun plutselig død, men hun døde i Vardø, uten oss tilstede.
Det å vite at vi ble frarøvet sjangsen til å si farvell, at vi ikke fikk være der for henne i hennes siste tid, at hun måtte være alene (utenom de som var på arbeid da) i sine siste timer, gjør meg forferdelig vondt. Hva må hun ha tenkt når hun ankom Vardø og oppdaget at ingen kom for å besøke henne? Det må ha vært en forferdelig følelse. At ingen ville ta seg tid til å komme innom å si hei. Men hun viste nok at vi var glade i henne, alle sammen. Og jeg vet at hun hadde det bra de siste timene i sitt liv, at hun lo og at hun ikke hadde vondt. Og det hjelper litt på.
Jeg var med på åpen kiste kvelden før bestemor skulle gravlegges. Det var så rart å se henne ligge der. Det lignet ikke på henne i det hele tatt. Det var ikke henne. Dette var bare en tom kropp, en jeg ikke kjente. Jeg fikk meg ikke til å ta på henne, selv om jeg gjerne ville. Det føltes ikke rett, for det føltes ikke som om det var hun som lå der.
Jeg var litt usikker på om jeg skulle holde talen jeg hadde skrevet i kirken. Jeg er ikke akkurat den som elsker å stå for en forsamling å snakke. Men etter mye om og men, måtte jeg stoppe opp og kjenne på hva som var rett for meg. For meg var dette noe jeg måtte gjøre. Jeg måtte få sagt det jeg ville si. Det var viktig for meg, og jeg tror det var meningen at jeg skulle si det jeg hadde å si. Hvorfor skulle ellers talen ha "kommet" til meg, sånn helt ut av det blå? Og jeg gjorde det. Jeg holdt talen, med alle søskene mine bak meg. Jeg vet at ingen av dem hadde særlig lyst til å stå der oppe sammen med meg, men de gjorde det. De gjorde det for min skyld, for at jeg ønsket det. Og for det, er jeg evig takknemmlig. Det gjorde det mye lettere for meg å si det jeg hadde å si. Og jeg vet at bestemor ville vært stolt om hun så oss alle samlet der oppe, for henne.
Den dag idag klarer jeg ikke å skjønne at hun virkelig er borte. Det er så rart, så urealistisk. Så uekte. For jeg kan ennå huske hvordan stemmen hennes høres ut, hvordan hun så ut og hvordan jeg alltid synes det var morsomt å høre på hennes påstander om at røyking ikke er farlig. Men hun er borte. Om jeg vil innse det eller ei. Jeg kommer aldri til å få se henne igjen.
Som min bestemor alltid sa da jeg var liten : "Ja kanskje jeg ikke er her til neste jul." Vel, nei nå er du ikke det.
En familie i sorg
For du er borte for godt
Du etterlater deg dype spor som ingen kan fylle
Nå har du lagt deg, til den evige søvn
Det er så uvirkelig, at du ikker er her mer
Ingen flere bursdager, ingen flere jul, ingen flere noe
Du er borte i evigheten
(Diktet jeg skrev etter bestemors død, som jeg hadde med i talen i begravelsen)
Hvil i fred Bestemor <3
- M
Bestemor hadde vært på sykehuset de siste ukene for utredning i Tromsø. Der ble hun også syk med lungebetennesle. Hun ble heldigvis frisk fra lungebetennelsen, ikke værst når man er over 80 år og har kols. Men det gjorde hun altså. Legene fant etterhvert ut at bestemor hadde vaskulær demens. Det vil si at hun har hadd flere småslag i hjernen. Ingen kan si hvor lenge hun har hatt det, men en ting var sikkert: Det fantes ingen kur for det, den er altså dødelig. Jaja, vi viste jo at hun skulle dø en gang, så jeg tok det ikke så tungt. Hun var jo tross alt blitt ganske gammel.
Et par dager før bestemor døde sto jeg på kjøkkenet og laget middag. Helt ut av det blå dukket det opp setninger som jeg følte at jeg bare måtte skrive ned. Setninger om minner jeg har fra bestemor. Jeg lagret dokumentet som "minnetale".
Jeg turte ikke fortelle noen at jeg var begynt på en minnetale, for bestemor var jo ikke død, så det var jo rart å skrive noe slikt da? Og bestemor var jo ikke dødsyk, for alt vi viste hadde hun "lang" tid igjen å leve. Men setningene kom, flere og flere, og etter en dag hadde jeg en hel tale ferdig. Det var jo ikke slik at jeg satte meg ned for å fullføre talen, jeg skrev ned en og en setning etterhvert som de kom til meg, til det ble et ferdig resultat. Det samme skjedde med diktet som "kom" til meg rett etter jeg fikk vite at bestemor var gått bort. Den ble en del av minnetalen.
Klokken 00:05 ringte mamma meg. Jeg var akkurat sovnet, og var ikke helt med. "Mamma er død". Verden gikk rundt. Jeg kunne ikke skjønne hva som ble sagt. Det kunne vell ikke være sant? Men jo, det var sant. Sånn helt plutselig var hun blitt dårlig, og hun døde mens legen pratet med mamma i telefonen, 20.05.11 kl. 23:50.
Det som gjør mest vondt er ikke fakumet at bestemor er borte. Jeg var på en måte forberedt på det. Jeg viste det ville skje en dag. Det som var så fælt var måten alt skjedde på. Som sagt var bestemor i Tromsø. Der ble det søkt om sykehjemsplass i Vardø, og planen var at mamma skulle være i Vardø å ta henne imot når hun kom dit. Også brødrene mine hadde planer om å besøke henne så snart hun kom. Istede ble bestemor sendt til Vardø uten at noen av oss fikk vite det. Hvordan kunne dette skje spørr dere? Vel, noen har vist "glemt" å gi beskjed. På skjemaet var det krysset av at de nærmeste hadde fått beskjed om overflyttingen, altså noen har slurvet med jobben sin. Man skal jo ikke krysse av at man har gjort noe før man har gjort det. Tromsø gjorde en feil. En feil som de ikke kan rette opp i, for ingenting vil gi oss en sjangse til å ta farvell på en ordentlig måte. Men det var blitt gjort, og bestemor var blitt sendt til Vardø uten av vi viste det. Det var som et stort sjokk for oss alle. Ikke bare var hun plutselig død, men hun døde i Vardø, uten oss tilstede.
Det å vite at vi ble frarøvet sjangsen til å si farvell, at vi ikke fikk være der for henne i hennes siste tid, at hun måtte være alene (utenom de som var på arbeid da) i sine siste timer, gjør meg forferdelig vondt. Hva må hun ha tenkt når hun ankom Vardø og oppdaget at ingen kom for å besøke henne? Det må ha vært en forferdelig følelse. At ingen ville ta seg tid til å komme innom å si hei. Men hun viste nok at vi var glade i henne, alle sammen. Og jeg vet at hun hadde det bra de siste timene i sitt liv, at hun lo og at hun ikke hadde vondt. Og det hjelper litt på.
Jeg var med på åpen kiste kvelden før bestemor skulle gravlegges. Det var så rart å se henne ligge der. Det lignet ikke på henne i det hele tatt. Det var ikke henne. Dette var bare en tom kropp, en jeg ikke kjente. Jeg fikk meg ikke til å ta på henne, selv om jeg gjerne ville. Det føltes ikke rett, for det føltes ikke som om det var hun som lå der.
Jeg var litt usikker på om jeg skulle holde talen jeg hadde skrevet i kirken. Jeg er ikke akkurat den som elsker å stå for en forsamling å snakke. Men etter mye om og men, måtte jeg stoppe opp og kjenne på hva som var rett for meg. For meg var dette noe jeg måtte gjøre. Jeg måtte få sagt det jeg ville si. Det var viktig for meg, og jeg tror det var meningen at jeg skulle si det jeg hadde å si. Hvorfor skulle ellers talen ha "kommet" til meg, sånn helt ut av det blå? Og jeg gjorde det. Jeg holdt talen, med alle søskene mine bak meg. Jeg vet at ingen av dem hadde særlig lyst til å stå der oppe sammen med meg, men de gjorde det. De gjorde det for min skyld, for at jeg ønsket det. Og for det, er jeg evig takknemmlig. Det gjorde det mye lettere for meg å si det jeg hadde å si. Og jeg vet at bestemor ville vært stolt om hun så oss alle samlet der oppe, for henne.
Den dag idag klarer jeg ikke å skjønne at hun virkelig er borte. Det er så rart, så urealistisk. Så uekte. For jeg kan ennå huske hvordan stemmen hennes høres ut, hvordan hun så ut og hvordan jeg alltid synes det var morsomt å høre på hennes påstander om at røyking ikke er farlig. Men hun er borte. Om jeg vil innse det eller ei. Jeg kommer aldri til å få se henne igjen.
Som min bestemor alltid sa da jeg var liten : "Ja kanskje jeg ikke er her til neste jul." Vel, nei nå er du ikke det.
Mamma, bestemor, meg og Felix på bestemors 80 års fering.
En familie i sorg
For du er borte for godt
Du etterlater deg dype spor som ingen kan fylle
Nå har du lagt deg, til den evige søvn
Det er så uvirkelig, at du ikker er her mer
Ingen flere bursdager, ingen flere jul, ingen flere noe
Du er borte i evigheten
(Diktet jeg skrev etter bestemors død, som jeg hadde med i talen i begravelsen)
Hvil i fred Bestemor <3
- M
I don't feel like getting dressed.
Det regner.
Og jeg føler ikke for å kle meg pent.
Ikke skal jeg noe speiselt idag.
Bare til barnehagen og tilbake.
Så derfor..
Går jeg i koseklær idag og :)
Og jeg føler ikke for å kle meg pent.
Ikke skal jeg noe speiselt idag.
Bare til barnehagen og tilbake.
Så derfor..
Går jeg i koseklær idag og :)
For første gang på mange måneder, og jeg mener mange måneder, gleder Felix seg til å gå i barnehagen. Og de siste dagene har han ikke grått når jeg går i fra han. Det har vært ubeskrivelig deilig. Er så lite morsomt å gå i fra barnet sitt når han klamrer seg fast i foten din og hyler av full hals. Det hele begynte med at han skiftet avdeling i barnehagen, bare han. Så han måtte forlate sin gruppe og komme i en ny helt alene. Dette var han ikke særlig glad for, og gråt derfor hver dag når jeg gikk i fra han. Han hadde det jo bra, jeg vet jo det. For han var alltid i godt humør når jeg kom og hentet han. Men det er noe som skjærer i et mors hjerte når man må forlate sitt gråtende barn. Nå er heldigvis mestparten av den gamle avdelingen hans flyttet over til han, så nå er han lykkelig når han får gå i barnehagen. Akkurat slik det var.
- M
søndag 14. august 2011
Fylla har skylda ..
... er blitt et fast uttrykk blant ungdommen.
Du åpner øynene. Verden spinner rundt, hodet hamrer og magen er urolig. Du ser deg rundt, og tenker: "Hvor i faen er jeg?" Helgens morsomheter kommer sigende inn, og du innser alt det dumme du har gjort. Mange kjenner seg nok igjen i det.
Det siste året har jeg gjort mine erfaringer og tanker angående alkohol, og i grunn har jeg kommet fram til en konklusjon: Hvorfor skal jeg drikke? Jeg synes ikke det er særlig gøy (jo akkurat der og da er det jo det, men sånn i ettertid). Jeg sier og gjør ting jeg ikke ellers ville turt og gjort. Jeg har ikke behov for å drikke meg sanseløs for å ha det morro. Faktisk liker jeg bedre å være ædru ute. Jeg gjør jo de samme tingene: Danser, roper og hyler, ler og snakker. Folk rundt meg tror at jeg drikker, så jeg er ikke noe "party pooer" av den grunn. I tillegg får jeg med meg hva som skjer ute, hvem som dummer seg ut, jeg kan kjøre hjem når jeg er lei, eller holde ut på nach bedre enn de som drikker. Jeg kan vel telle på en hånd hvor mange ganger jeg har drukket det siste året, men jeg våkner opp med den samme følelsen dagen derp: hvorfor gjør jeg dette mot megselv? Jeg trenger ikke ha gjort noe dumt, men jeg sitter alltid igjen med de samme tankene.. Why?
Det er mange grunner til at jeg ikke er så fan av å drikke.
For det første har jeg flere alkoholikere i familien (heldigvis ikke de aller nærmeste)
For det andre synes jeg ikke alkohol smaker noe godt
For det tredje føler jeg selv at jeg får mer positiv oppmerksomhet fra det andre kjønn om jeg er ædru
For det fjerde liker jeg å selv styre hva jeg sier og gjør uten påvirkning
For det femte slipper jeg å gjøre ting jeg kommer til å angre på
Ja listen kunne fortsatt i det uendelige..
Og best av alt: Jeg slipper å våkne opp dagen etterpå å tenke "FAEN!"
Så mitt spørsmål blir da: Er det verdt det? Tenk på det til neste helg dere.
Du åpner øynene. Verden spinner rundt, hodet hamrer og magen er urolig. Du ser deg rundt, og tenker: "Hvor i faen er jeg?" Helgens morsomheter kommer sigende inn, og du innser alt det dumme du har gjort. Mange kjenner seg nok igjen i det.
Du haster etter telefonen for å sjekke innboks og utgående samtaler. "FUCK".
Det siste året har jeg gjort mine erfaringer og tanker angående alkohol, og i grunn har jeg kommet fram til en konklusjon: Hvorfor skal jeg drikke? Jeg synes ikke det er særlig gøy (jo akkurat der og da er det jo det, men sånn i ettertid). Jeg sier og gjør ting jeg ikke ellers ville turt og gjort. Jeg har ikke behov for å drikke meg sanseløs for å ha det morro. Faktisk liker jeg bedre å være ædru ute. Jeg gjør jo de samme tingene: Danser, roper og hyler, ler og snakker. Folk rundt meg tror at jeg drikker, så jeg er ikke noe "party pooer" av den grunn. I tillegg får jeg med meg hva som skjer ute, hvem som dummer seg ut, jeg kan kjøre hjem når jeg er lei, eller holde ut på nach bedre enn de som drikker. Jeg kan vel telle på en hånd hvor mange ganger jeg har drukket det siste året, men jeg våkner opp med den samme følelsen dagen derp: hvorfor gjør jeg dette mot megselv? Jeg trenger ikke ha gjort noe dumt, men jeg sitter alltid igjen med de samme tankene.. Why?
Til og med barbie har skjønt det.
Det er mange grunner til at jeg ikke er så fan av å drikke.
For det første har jeg flere alkoholikere i familien (heldigvis ikke de aller nærmeste)
For det andre synes jeg ikke alkohol smaker noe godt
For det tredje føler jeg selv at jeg får mer positiv oppmerksomhet fra det andre kjønn om jeg er ædru
For det fjerde liker jeg å selv styre hva jeg sier og gjør uten påvirkning
For det femte slipper jeg å gjøre ting jeg kommer til å angre på
Ja listen kunne fortsatt i det uendelige..
Noen ting kan man ikke ta tilbake. Just saying.
Og best av alt: Jeg slipper å våkne opp dagen etterpå å tenke "FAEN!"
Så mitt spørsmål blir da: Er det verdt det? Tenk på det til neste helg dere.
(Slik tilbrang jeg min kveld i går for dere som lurte.)
- M
Malene smaker nye ting
Dagens nye ting er: Perletomat!
Jeg har lenge ønsker å like tomat, så jeg tenkte jeg skulle begynne i det små.
- M
Jeg har lenge ønsker å like tomat, så jeg tenkte jeg skulle begynne i det små.
De ser jo søte ut da.
Men ÆSJ for en forferdelig smak! Dette smaker jo rett og slett pyton! Og ettersmaken varte jo en hel evighet! Puke.
Og jeg som trodde jeg var så flink å like alt det nye jeg smakte på.
- M
Sunday isn't always funday
Jeg kan gjerne ønske at jeg kunne ligge på sofaen en helt dag uten å løfte en finger, men det er ikke slik realiteten er. Nå har jeg utsatt trappevasken i x antall uker, så nå måtte det gjøres.
Nå derimot, kan sunday funday starte :
Jeg har et hemmelig prosjekt på gang, som jeg desverre ikke kan dele med dere helt ennå. Men i neste uke kan jeg avsløre. Håper på at det blir braa!
Haha, fant btw denne koppen idag, som jeg kjøpte for over ett år siden, i håp om å kunne gi den til noen i nærmeste framtid. Well, I'm still waiting!
- M
Snakker vi støv?
Jeg vasker ...
Og vasker ...
Til det ble rent !
Jeg har et hemmelig prosjekt på gang, som jeg desverre ikke kan dele med dere helt ennå. Men i neste uke kan jeg avsløre. Håper på at det blir braa!
Haha, fant btw denne koppen idag, som jeg kjøpte for over ett år siden, i håp om å kunne gi den til noen i nærmeste framtid. Well, I'm still waiting!
- M
Abonner på:
Innlegg (Atom)