Standard er å svare "jeg har det bare bra" om noen spør hvordan det går. Hvordan tror du noen ville reagert om du svarer med sannheten? "Hvordan har du det" og "Hvordan går det med deg" er blitt høflighets spørsmål, som de fleste bare sier uten å egentlig ville vite hvordan du har det. "Jeg har det bare bra" svarer vi.
Men hvorfor lyver vi egentlig? Hvorfor er det så utrolig vanskelig å bare være ærlig, det å fortelle sannheten? Hva er det vi er redd for? De finnes selvfølgelig forskjellige typer løgner, men de som vi oftest forteller er de for å ikke såre andre, eller for å skjule noe. Det er ikke lett å være åpen. Jeg synes i allerfall at dette er vanskelig, det å slippe noen innpå. "Folke ville jo trodd jeg var gal/teit/bæsete" er tanker som surrer. Jeg kan ikke være ærlig om alt, noen ting må jeg bare holde for megselv. Og slik er det nok for de fleste mennesker der ute. Men av og til hadde det vært så mye lettere om man bare kunne vært ærlig.
Så finnes det også (som mange av oss vet) egoistiske løgner. Løgner for å fremme seg selv, for å bli likt. Løgner om de minste tingene som ikke har noen verdens betydning. Vi kjenner vell alle en lystløgner, gjør vi ikke? Verste sort er å gå ut av et forhold, og ikke vite hva som var sannhet og hva som var løgn igjennom forholdet.. Løgner kan være totalt ødeleggende, men også helt nødvendig.
Alle lyver, det er ikke til å unngå.
- M
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar