2. året var langt, tungt og ensomt. Ikke nok med å flytte til en ny plass, men i tillegg bli gravid, var en hard omveltning. Jeg kom aldri "inn" i klassen, så hele året gikk jeg stort sett alene. Hver eneste dag. Skole, hjem, krangle og sove. Skole, hjem, krangle og sove. Slik gikk året mer eller midre. Jeg kan med hånden på hjertet si at det var et av mine mest ensomme tider.
Ikke bare mistrivdes jeg på skolen, jeg mistet også en viktig person i livet mitt. Ikke mistet som i døden, men som i at vi ikke pratet mer. Da jeg trengte denne personen mest, hadde jeg ingen. Ingen venner å lene meg på. Det var kun meg.
Etter et år permisjon var det 3. året som delvis var bedre, ettersom jeg fikk ett par venner i klassen, men de gangene de var borte, var det som 2. året igjen. Ensomt. Og russetiden var ikke det jeg en gang trodde det skulle bli. Jeg følte meg bare som en byrde. Aldri en del av gjengen. Men det er jo ikke så rart når de har gått på skole ilag siden 1. klasse, så kommer jeg bare inn de siste året.
Ikke trivdes jeg med fagene på skolen heller, ettersom at jeg i Vardø endelig skulle få språklinja 2. året, men flyttet til kirkenes der jeg måtte ta økonomilinja. Jeg hadde bare ett fag jeg likte; matte. 3. året hadde jeg ikke det heller, så hele året slet jeg meg gjennom fag som jeg hatet, det føltes som om det ikke var noe lyspunkt i skolehverdagen.
Jeg er evig takknemmlig for at jeg ALDRI skal tilbake til Videregående, for det er den perioden i livet mitt som jeg synes var forferdelig tung.
- M
Håpe ikke du følte dæ som en byrde når du va lamme mæ <3 -Silje
SvarSlettNei ikke med deg <3
SvarSlettFor æ e vææældi gla vi ble kjent da :-* And still going strong!
SvarSlettDet er jeg og <3
SvarSlett