De er mennesker de og...

Som en av mine lesere gjorde meg oppmerksom på idag angående Big Brother innlegget mitt her, kom jeg med en ganske slem kommentar. Det var utrolig frekt av meg å dømme deltagerne ut fra hvordan de ser ut, men er det ikke det så alt for mange av oss gjør?
Denne kommentaren stakk ganske dypt, og jeg har ikke fått den ut av hodet. Jeg får så dårlig samvittighet.. Hvor overfladisk er det ikke av meg å si noe slikt? Hvordan har det seg at jeg kan dømme noen på den måten uten å i det hele tatt vite noe som helst om dem? Det er jo nettopp slike ting jeg prøver å legge av meg jo..

Noe lignende har jeg tenkt på de siste dagene når jeg har sittet i trikken på morgenen. Jeg har prøvd å virkelig studere menneskene rundt meg, se på ansiktsuttrykket deres, prøv å se for meg hva det er de tenker på. Og jo mer jeg ser, jo mer innser jeg at dette er mennesker. Det er mennesker med følelser og tanker. Det føltes så sterkt å tenke disse tankene, for i min stressende hverdag er tankene mine ganske overflødiske, og jeg klarer ikke å se at det ikke bare er meg i verden. Det er millioner av mennesker som føler seg like forvirret og som til tider føler at man ikke helt passer inn i denne verden som jeg gjør. De føler glede, sinne og tristhet på samme måte som meg.

Hvor mange mennesker passerer jeg ikke hver eneste dag, uten å i det hele tatt se på dem? Hvor mange sitter jeg ikke ved på trikken uten å ofre dem så mye som et blikk? Og de gangene blikkene våre møtes, hvor ofte gir jeg dem et smil? Et lite smil, som ikke ville kostet meg en kalori kan være nok til å muntre opp en ellers så vanskelig og stressende hverdag. Hva med å vise litt medmenneskelighet?

Så i morgen har jeg tenkt å teste ut noe. Jeg skal smile til de som møter blikket mitt. Se hvordan personen reagerer. Jeg tror det kan bli ganske spennende.

- M