Er det alt?

Jeg tenker veldig mye over hva som er meningen med livet. Hvorfor er vi til? Hvorfor er jeg her? Vil jeg gjøre en forskjell i verden?

Av og til virker det bare som om livet er stuck i et jernbanespor. Det er bare en vei jeg kan gå. Først var det grunnskole i 10 år, så videregående 3 år, nå høyskole 3 år, så er det ut i jobb. Det er liksom det som er livet. Men hva med frihet? Hva med å gjøre det man ønsker å gjøre? Jeg vil gjerne ta et år (ok kanskje ikke et helt år, kanskje et halvt år?) hvor jeg reiser til India, Thailand, Italia, eller noe i den duren. Det er det jeg vil gjøre. Ta med meg Felix, og få en opplevelse av verden. Jeg ønsker å se verden. Ja, jeg tenker før det er for seint. Og mange gjør jo slike "drastiske" ting, mange lever fritt. Isåfall måtte jeg jo ha gjort det før Felix starter på skolen, og da måtte det blitt rett etter endt utdanning. Kanskje ikke et helt år da, men noen måneder kanskje? Men dette føles egentlig litt for "vilt" å gjøre. Selvfølgelig koster det også masse penger, penger jeg ikke har. Men hvorfor skal man alltid føle at det er det økonomiske som holder deg tilbake i livet? Hvorfor skal det være et hinder? Hvorfor må alt alltid være så A4? Jeg er jo fortsatt bare 20 år, men det føles allerede som om livet mitt allerede er forutbestemt. Det er slik og slik det skal bli, og det er bare slik livet er. Men jeg klarer ikke å riste av meg følelsen av at er dette virkelig alt?

Jeg merker godt på megselv at det nærmer seg bursdagen min med stormskritt. Nok et år er gått, men det føles ut som om livet har stått på hold. Som om noen har trykket på pauseknappen. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventninger om at ting skulle være når jeg var blitt 21 år. Eller 20 for den saks skyld, men jeg vet at det ikke er det som det er nå. Jeg føler at det er en stor klump som samler seg inne i meg, som holder meg tilbake. Tilbake fra alt jeg ønsker å gjøre. Det blir for vilt. For vilt fra det A4 livet det er forventet av meg at jeg skal leve. Jeg skal fullføre studiene, komme meg ut i arbeid, og det er det. Men jeg har så mange drømmer. Så mye jeg vil. Jeg vil ikke leve A4 livet. Jeg vil ikke!

Jeg elsker å tegne med kull <3

Det er ikke lett. Jeg liker ikke å fylle år. Det minner meg alltid på hva som er i vente. Og at drømmene mine er for absurde, for urealistiske. Jeg er glad pappa og lillesøsteren min kommer i morgen, for jeg kjenner den årlige "bursdagskrisen" sniker seg innpå meg igjen .. for...

... jeg liker virkelig ikke å fylle år.

- M